Jeg har alltid kjent på en form for skam. Ikke bare fordi jeg har opplevd å gå meg vill i mitt eget moralske kompass, men også fordi jeg bærer med meg mine forfedres skam og hva fornorksingspolitikken gjorde med deres selvfølelse og identitet. Vi arver våre forfedres skam og vi bærer alle på en sosial arv, en usynlig baggasje, formet av familie, nærmiljø, utdanning og samfunnsforhold.
I min arbeidsprosess jobber jeg på tvers av ulike medier, utforsker deres materialitet og undersøker hvordan de fungerer som virkemidler. For meg handler det om å sanse, undre seg, være nysgjerrig og bidra til å skape en mer inkluderende og rettferdig verden.
Sosial arv er ikke statisk- den kan både videreføres og brytes.
Historisk sett har mange minoritetsgrupper blitt usynliggjort i samfunnet på grunn av systematisk diskriminering, fordommer eller maktstrukturer. Ved å utfordre disse holdningene og strukturene ønsker jeg å synliggjøre hvor viktig det er å være bevisst egne fordommer og reflektere over egen rolle i å opprettholde eller motvirke denne usynliggjøringen.




































Gjennom en serie iscenesatte fotografier stiller jeg spørsmål ved hvordan kveners plass i det norske kunstfeltet eller samfunnet formes av usynlige strukturer og forventninger.
Fotografi
Et kunstnerisk oppgjør, en visuell refleksjon over synlighet, tilhørighet og retten til å fortelle sin historie.
Jeg utforsker hvordan det digitale mediet kan skape en kroppslig eller materiell tilstedeværelse.
Digitale medier
Jeg former og bearbeider det digitale mediet som et materiale og utforsker dets muligheter til å skape haptisk visualitet.
1. januar 2025 ble det innført nye regler for garnfiske for å unngå fisk under minstemål.
Blekk
Det ville vært et stort tema rundt familiens middagsbord i Skallelv, hvor de livnærte seg av fiske.

Tittel: Garnfiske - en svunnen tid Materiale: Sort blekk, papir str. 40x 50 cm, plassert på manipulert fotografi Teknikk: Kombinasjon av kleksografi og forflytning av stoff År: 2025